Under ligger to mailer utgitt av www.vannbevegelsen.no, disse forklarer hvorfor vi har høye strømpriser og tafate støtteordninger. Håper du har tid til å lese igjennom begge mailene (om ikke hele så les starten av hver mail)
Les også nederst om salget av vann til utlandet som foregår i stillhet!
———-
Mail 1
———-
Kan vi endre Energiloven for å få senket strømprisene?
Vi har fått henvendelser om ikke det er mulig å endre Energiloven, slik at det igjen blir mulig å regulere strømprisene – eller levere strøm til selvkost – slik det var før 1991.
Vi skal innrømme at inntil nylig trodde vi det var mulig. Det viser seg imidlertid ikke å stemme. EØS-avtalen har større innflytelse på strømprisene enn vi var klar over.
Nedfor følger et innlegg holdt på en konferanse i Buskerud.
Vannbevegelsen
Trude Malthe Thomassen
daglig leder
EØS og strømprisene
Energiloven er ikke lenger bare en norsk lov, som myndighetene kan endre etter skiftende politisk farge, den er blitt en del av EØS-avtalen. Energiloven er et eksempel på hvordan EU-systemet gir en retning til utviklingen, som vanskelig lar seg reversere.
Uten å si opp EØS-avtalen kan våre valgte myndigheter
1. ikke endre Energiloven
2. ikke fylle opp reservemagasinene om sommeren med tanke på kommende vinter
3. ikke gi kraftverkene plikt til å levere innbyggerne strøm
4. ikke innføre et to-prissystem
5. ikke gi industrien billigere kraft, uten samtidig å gi det samme tilbudet til all industri i Europa
Derfor får vi slike tafatte løsninger, som støtte til innkjøp av pelletskaminer og de mest kostbare varmepumpene – eller opsjoner på kjøp av strøm fra industrien, – noe som vil føre til at prisene blir ennå høyere. For kompensasjonen må i siste instans betales av husholdningene.
Vi får stadig høre at det produseres for lite strøm i forhold til forbruket.
Men enhver som sjekker statistikken for de siste 30 årene, vil se at husholdningsforbruket er økt minimalt, det samme gjelder for industrien. Produksjonen er derimot gått opp. Den ville under forhold mindre preget av gullfeber ha gitt et konstant eksportoverskudd. Hvorfor fornektes dette faktum?
Før 1991 hadde kraftverkene plikt til å levere strøm. De var enten eid av sine egne abonnenter eller av oss alle gjennom statens engasjement. Da vi fikk den nye Energiloven i -91 ble sektoren åpnet for kommersialisering. Strømmen var heretter å regne for en vare, ikke et nødvendig gode for innbyggere i verdens nordligste land.
Kraftverkene ble etter hvert omorganisert til egne foretak, Statkraft ble aksjeselskap og kjøpte opp en rekke kommunale kraftverk. Vi fikk også Statnett.
Under arbeidet med dette innlegget tegnet det seg et lite hyggelig bilde av hemmelighold, snedige formuleringer, og en politikk som sørger for at vi stadig ligger i forkant av EU-direktivene.
1. Vi er ikke bare best i klassen til å implementere direktiver i norsk lovverk. Vi er i forkant.
2. Man ser også et politisk system som sørger for at allmennheten ikke får kjennskap til en rekke direktiver og forordninger med vidtrekkende betydning.
Det skyldes at de ikke fører til lovendringer, men ”bare” ny fortolkning av eksisterende lover.
Lovene betyr plutselig noe annet – uten at de er endret!
Det er urovekkende at flertallet av politikere heller ikke synes å gjennomskue disse forholdene.
EØS-avtalen trådte i kraft i 1994. Da hadde vi allerede fått Energiloven. Samtidig med vår energilov hadde EU innført Transitdirektivet. Det går ut på å sikre lik adgang for strømleverandører til nettet. Dette direktivet kan ha hatt betydning for utformingen av Energiloven, fordi regjeringene – uansett farge – var tilhengere av EU-medlemskap. (Gro H. B. – Syse – Gro)
Det ble ikke EU-medlemskap, men vi fikk EØS-avtalen. Det er ikke en sluttet avtale, som man må ta aktive grep for å endre. Den er dynamisk. Det vil si at de endringer som gjennomføres i EU også får betydning for norske forhold.
Hjemfallsregimet, som skal sikre nasjonal råderett over vannressursene, er et eksempel på hvordan tiltak fra norsk side virker inn på EØS-avtalen, som så slår tilbake på oss selv: Da EØS-avtalen ble inngått, fikk Norge forsikringer om at hjemfallsregimet ikke skulle berøres av avtalen. Nå har allikevel Eivind Reiten, direktør i Hydro, innklaget hjemfallsregimet for ESA, den domstolen som behandler klagesaker innenfor EØS. Hydro er en av de meget få som sitter med private eierinteresser i norsk vannkraft. (De private eierinteressene utgjør ca. 7% totalt.) Hydro har også investert store summer med tanke på de grønne sertifikatene de regnet med at regjeringen ville innføre.
Eivind Reiten (Sp) var olje- og energiminister i Syse-regjeringen (1989-90 / H: Krf: Sp), da han fremmet den energiloven vi har i dag. Den ble verdens mest markedsliberalistiske lovgivning for strømforsyning. Selvsagt var ikke Reiten alene om denne, og det var heller ikke Syse-regjeringen, for den satt bare ett år. Loven må ha vært forberedt av den foregående regjeringen til Gro Harlem Brundtland. Det var også henne som overtok, da Syse-regjeringen ble felt.
Endringene den nye energiloven førte med seg var ikke gjort på en dag. Gradvis er for eksempel overføringsnettet blitt bygd ut. Det har gjort det mulig å overføre strøm mellom regioner – og ut av landet. Ved årsskiftet 2007/2008 vil en ny ledning til Nederland øke eksporten med 20%. (NorNed)
Under Bondevik I – i 1999 – kom det første El-direktivet. Det var et viktig ledd i arbeidet mot en markedsbasert kraftomsetning innenfor EU/EØS-området. EØS-komiteen fant ut at det ikke var nødvendig med noen lovendringer for å gjennomføre direktivet. Dermed forble det ukjent for de fleste. Norge hadde gjennom energiloven fra 1991 allerede en lov som la til rette for et markedsbasert kraftsystem.
Allikevel er det inntrådt en vesentlig forskjell: En nasjonal lov kan endres av nasjonale myndigheter. Men etter at El-direktivet ble vedtatt, er ikke Energiloven lenger bare norsk lov. Den er blitt en del av EØS-avtalen. Det er straks noe annet. Nå kan ikke Energiloven endres uten at det skaper rystelser i EØS-avtalen!
Man kan altså si at frem til 1999 var strømprisene riktignok bestemt av et europeisk marked, men allikevel av norsk lov.
Etter denne tid er elektrisitetsmarkedet en del av EØS-avtalen.
Så kom strømkrisen vinteren 2002/2003, etter noen år med storstilt eksport og nedtappede vannmagasiner. Norge ble plutselig nettoimportør av strøm, – samtidig som eksporten fortsatte.
Et halvt år etter kom et nytt El-direktiv (II). Det skulle få opp tempoet i åpningen av markedene. EU-kommisjonen syntes det gikk for tregt. Direktivet krevde blant annet at kraftproduksjon og nett skulle være adskilt i forskjellige selskaper. Det er dette direktivet, som på anbefaling fra Olje- og energidepartementet, ble endelig vedtatt i Statsråd 7. april i år.
I det som kalles Energimarkedspakken ble det samtidig vedtatt en Forordning som skulle sikre lik adgang for alle leverandører til overføringsledningene mellom landene og til innenlandsk nett. Denne forordningen overtar for Transitdirektivet, som ble innført før vi fikk EØS-avtalen, men samtidig med vår egen Energilov.
Den nye Forordningen gir EU-kommisjonen rett til
1. å innhente opplysninger fra nettselskapene, og
2. eventuelt ilegge selskapene en straffeavgift, hvis de f.eks. ikke bygger ut nettet der det er flaskehalser.
Flaskehalser kan for eksempel være mangel på overføringskapasitet mellom Norge og Kontinentet. Eller til og fra Midt-Norge, der gassen fra Ormen Lange skal ilandføres. (Mørekysten)
Ifølge Justisdepartementets høringsuttalelse innebærer gjennomføringen av Forordningen at Norge avstår suverenitet. Det vil kreve et vedtak i Stortinget etter Grunnlovens § 93, og forlanger ¾ flertall. Problemet er imidlertid at forordninger ikke skal vedtas. De skal inkorporeres, som det heter. Det betyr at den teksten som formelt vedtas ikke kan være selve forordningen, men bare en henvisning til den. I henvisningen skal det stå at forordningen gjelder som lov eller forskrift.
Forordninger er altså lover vi ikke har lov til å vedta.
Men vi har heller ikke rett til å avvise dem. De bare gjelder. Hilsen EU-kommisjonen.
§ 93 vil derfor ikke bli anvendt ved innføring av forordningen.
Det dilemmaet denne problemstillingen har ført EØS-komiteen opp i, har gjort den svært oppfinnsom. Den er kommet frem til at Norges vassdrags- og energidirektorat, NVE, kan opptre som et mellomledd mellom EU-kommisjonen og nettselskapene. Slik blir det ikke synlig hvordan forholdene i virkeligheten er:
1. Selskapene skal rapportere til NVE, som rapporterer videre
til EU-kommisjonen.
De bøter ESA eventuelt ilegger selskapene, ilegges liksom av NVE.
Komiteen kaller det en ”teknisk tilpasning”.
Videre kan Forordninger endres av EU-kommisjonen gjennom retningslinjer.
Retningslinjene vil, i likhet med forordningen, ha overordnet myndighet i forhold til annet lovverk – også om de skulle stride mot Energiloven. Men endringene vil, ifølge Justisdepartementet, kunne gjøres på en enkel måte – ved hjelp av forskrifter.
Vår Grunnlov sier imidlertid at det er Stortinget som vedtar lover. Departementene kan utarbeide forskrifter. Men disse må være hjemlet i en bestemt lov. Justisdepartementet sørger nå for det juridiske krumspring at en forskrift vil kunne stå over loven.
Det er et aldri så lite kunststykke av EØS-komiteen å gjennomføre en forordning, som egentlig ville krevet bruk av Grunnlovens §93, bare ved hjelp av en ”teknisk tilpasning”.
Men Justisdepartementet, Olje- og energidepartementet og NVE er også med på dette spillet.
Poenget med det hele kan vanskelig være noe annet enn å skjule EØS-avtalens betydning for den, nær sagt, altomfattende politiske handlingslammelsen.
Politikerne synes også å gjøre seg skyldig i å bryte Grunnloven.
(Men det er dessverre ikke noe nytt. Tilknytningen til Schengen-avtalen bryter også med Grunnloven. Men utvalget, som skulle vurdere tilknytningen, fikk ikke mandat til å vurdere hele avtalen under ett.)
Det er flere saker som vidner om at noen er interessert i at ikke alle fakta kommer så tydelig frem: 6. september kunne man på hjemmesiden til Olje- og energidepartementet lese en pressemelding om at det nylig er opprettet en arbeidsgruppe som vil styrke energisamarbeidet mellom Norge og EU. Pressemeldingen nevner olje og gass, – ikke ett ord om strøm. Klikker man seg inn på den engelske utgaven av pressemeldingen, kan man lese at Olje- og energiministrene har hatt regelmessige møter siden 2002 – vedrørende både olje, gass og elektrisitet.
Hvis vi skal kunne finne ut hva vi reelt kan gjøre med de høye strømprisene, er det en forutsetning at vi blir klar over hvordan ting foregår – og hvordan saker vedtas.
8. september tok Nationen opp et tilfelle, som sannsynligvis ikke er enestående. Til gjengjeld burde det føre til et politisk jordskjelv. Det dreier seg om behandlingen av det siste miljødirektivet. Egentlig skulle bromerte flammehemmere være forbudt i Norge fra
1. juli, men så viser det seg nå at vi ikke har lov til å forby det. Direktivet ble vedtatt av EØS-komiteen for 3 år siden (3. november 2003). Men da det kom tilbake i september iår, hadde EU-kommisjonen trukket ut bromerte falmmehemmere fra forbudslisten. Nå viser det seg at EØS-komiteen uten å vite det har gitt EU-kommisjonen myndighet til å avgjøre hvilke miljøgifter som skal tillates i Norge.
Komiteen ble ikke informert om konsekvensene av vedtaket, hevder Lodve Solholm, som satt i komiteen den gangen. Da komiteen vedtok direktivet, behandlet den samtidig
48 andre direktiver – på bare 20 minutter! Referatet fra møtet viser at det ikke ble vekslet et ord om noen av direktivene. Det kan man jo forstå, når det gjennomsnittlig er blitt brukt mindre enn et halvt minutt på hver sak!
En slik kort behandling kunne kanskje forsvares, hvis alle hadde lest direktivene på forhånd. Men det er jo tydelig at de ikke har gjort. Men de opplever det kanskje ikke som så viktig?
Da undertegnede spurte Miljøvernminister Helen Bjørnøy – som er en svoren motstander av EU – om hvorfor Vannrammedirektivet ikke skulle behandles av Stortinget, svarte hun at det ikke var nødvendig, fordi vi er forpliktet til å innføre det, - på grunn av EØS-avtalen!
Da kunne man kanskje spørre seg om vi ikke like gjerne kunne konkurranseutsette hele Stortinget, og få det til en billigere pris, hvis det er slik at representantene bare strør sand på EU-direktiver.
Konklusjonen må bli: At hvis vi i det hele tatt skal ha håp om å kunne endre strømprisene, – eller noe som helst annet -, er det en absolutt forutsetning at Stortingspolitikerne ikke dekker til de vedtakene de gjør. Ethvert direktiv bør være gjenstand for offentlig debatt. Men det vil nok sette EØS-avtalen på prøve!
———-
Mail 2
———-
Vedrørende "behovet" for en VA-lov
Vannbevegelsen er blitt kjent med at Kommunenes Sentralforbund (KS), KS Bedrift og NORVAR har lobbet Kommunal- og regionaldepartementet og Miljøverndepartementet for å få disse til å utrede en vann- og avløpslov. (De har selv gjort en utredning, som de har overlevert!)
Nedenfor følger et brev til de aktuelle departmenter om hvordan vi ser på saken.
For Vannbevegelsens e-post-abonnenter kan brevet leses som en kortfattet gjennomgang av de fleste områder som angår vannforsyningen.
VEDRØRENDE ”BEHOVET” FOR EN VA-LOV
KS Bedrift, KS og NORVAR BA hadde tirsdag 29. august et møte med statssekretær Henriette Westhrin fra Miljøverndepartementet og statssekretær Dag-Vidar Sandbakken fra Kommunal- og regionaldepartementet. Organisasjonene la frem sitt syn på behovet for en offentlig utredning av en VA-lov. De henviste samtidig til NORVAR Rapport nr. 141 / 2004 ”Trenger Norge en VA-lov?”, som er organisasjonenes egen utredning.
Organisasjonene er av den oppfatning at dagens regelverk er utydelig, fragmentert og lite oversiktelig. Dette skaper uklarheter for kommunene og innbyggerne, hevder de. I tillegg mener de at kompetanse og ansvar er for spredt på statlig nivå. Deres konklusjon er at Norge trenger en VA-lov.
Vannbevegelsen er en forbrukerorganisasjon. Vi har som en av våre oppgaver å arbeide for at drikkevannet forblir et fellesgode. Det er vår klare oppfatning at drikkevann som fellesgode ikke lar seg kombinere med at vann kommersialiseres, enten kommersialiseringen foregår i offentlig eller privat regi.
Vannbevegelsen ser de nevnte organisasjoners forslag til utredning av en VA-lov som et skritt i retning kommersialisering av vannforsyningen. Vannbevegelsen stiller seg derfor svært kritisk til innspillet.
Norge trenger ingen VA-lov. Derimot trenger vi retningslinjer som begrenser dagens tolkning av Vannrammedirektivet, som har ført til at rettighetene til drikkevannsuttak kan selges.
BEGRUNNELSE
Vannforsyningen har i mer enn 10 år vært gjenstand for store endringer. Retningen går mot stadig større forsyningsområder, som igjen kobles sammen; tilsynelatende av sikkerhetsmessige årsaker.
En for offentligheten usynlig gruppe, Rådet for Indre Oslofjord, har arbeidet for denne målsettingen gjennom en årrekke. Målet er tre store selskaper, ett på østsiden av Oslofjorden, ett på vestsiden, pluss Osloområdet. Nedre Romerike Vannverk (NRV) har arbeidet for samme strategi og har lagt 5 stk. 1mØ vannledninger klar til kommersialisering av vannforsyningen. Denne siden av NRVs lyssky virksomhet er imidlertid ikke blitt fokusert under opprullingen av skandalen ved vannverket, til tross for at kostnadene er belastet abonnentene.
Det tør være kjent at vannforsyning er et ettertraktet område for investering internasjonalt. Transnasjonale selskaper er på offensiven for å dominere sektoren. Det arbeides iherdig for å få definert vann som vare. I og med at ingen levende organismer kan klare seg uten vann, vil kontroll av vannforsyningen være særdeles attraktivt.
Norge er et av de land i verden som er rikest på ferskvannsressurser. Vannet er også hovedsakelig av en høy kvalitet. Dette er de store vannselskapene og kraftselskapene klar over. Flere av dem er etablert i Norge og søker innpass innenfor vannforsyningen. Det gjelder blant annet Suez, Veolia Water og Fortum. De søker seg inn enten som konsesjonshavere til vannkraft og drikkevann (Kfr. Tolkning av Vannrammedirektivet som gir felles konsesjon for uttak av drikkevann og vannkraftproduksjon. Se nedenfor.), eiere av vannforsyning og drift (Veolia Water i Oslo).
KS Bedrift
De ovenfor nevnte transnasjonale selskapene kan være medlem i Kommunenes Sentralforbund Bedrift (KS Bedrift). KS Bedrift organiserer både offentlige, små private og multinasjonale selskaper som opererer innenfor tradisjonell offentlig sektor (tjenestesektoren, som omfatter vann, avløp m.m.).
NORVAR BA
NORVAR BA er en organisasjon for vann-, avløps- og renovasjonsbedrifter. De nevnte transnasjonale selskapene kan være medlem i organisasjonen. Et av verdens største selskaper innen vannforsyning, Veolia Water, vet vi er assosiert medlem her.
FØRST KOMMERSIALISERING I OFFENTLIG REGI
Den umiddelbare trusselen mot vann som fellesgode er en kommersialisering i offentlig regi. Kommunenes Sentralforbund står bak en slik strategi. KS vedtok i våres et forslag om at kommunene skal kunne ta fortjeneste på vannforsyningen (KOU 4-2006), som ledd i bedring av kommuneøkonomien.
Som Kommunenes Sentralforbund skulle være underrettet om, er ikke vannforsyningen en del av kommuneøkonomien. Vann, avløp og renovasjon ligger ikke inn under kommunebudsjettene. Tjenestene er betalt direkte og i sin helhet av abonnentene. Til tross for at vannforsyning og avløpstjenester ble organisert i egne selskaper under kommunal- og regionalminister Erna Solberg, er disse fremdeles abonnentenes eiendom. Kommuneøkonomien er ikke berørt hverken av vann, avløp eller renovasjon.
KS vil ha fortjeneste på vannforsyningen
Når KS går inn for at kommunene skal kunne ta fortjeneste på vannforsyningen, forveksler man en kommunalt selvpålagt driftsoppgave med eierskap. Kommuner er ikke forpliktet til å levere innbyggerne vann, slik de til dels er når det gjelder avløp. Vannforsyning er en frivillig oppgave for kommunene. Svært ofte er vannforsyningen bygget ut av abonnentene selv og organisert som samvirker. Forskjellen på disse direktestyrte samvirkene og kommunale vannverk er at de kommunale styres av kommunen. Eierrettighetene er imidlertid de samme for samvirker og kommunale vannverk. De er eid av sine abonnenter. Kommunene har derfor ingen rett til å beregne seg fortjeneste på vannforsyningen.
Den største utfordringen for dem som søker fortjeneste på vannforsyningen ligger i det faktum at vannforsyningen ikke hører til det offentliges forpliktelser. Med en rekke direktestyrte abonnentsamvirker blir det vanskeligere for de transnasjonale selskapene å få kontrollen over vannforsyningen.
For disse selskapene er det en forutsetning at
vannforsyningsområdene kobles sammen til store enheter
og at de er under offentlig styring.
Dernest ønsker de at det innføres fortjeneste på vannforsyningen.
Når dette er gjennomført, vil EU/EØS-avtalen sørge for en dominoeffekt, som legger vannforsyningen i hendene på internasjonal kapital.
Det er umulig å kommersialisere en sektor innenfor EU/EØS-området uten å slippe til private aktører. Private aktører i denne sammenheng er transnasjonale selskaper.
For bedre å forstå utviklingen innen vannforsyningen, kan man sammenligne med det som er skjedd, og er iferd med å skje med strømforsyningen: Først en utbygging av nettet, som koblet forsyningsområdene sammen. Dernest, eller parallelt, en kommersialisering (ny energilov 1991). Omorganisering av Statkraft til AS 2004, kabler til utlandet og økende eksport. I øyeblikket er hjemfallsregimet til behandling i ESA. I 1999 kom Eldirektiv I, som gjorde Energiloven til en del av EØS-avtalen. Nylig (7. april) vedtok Statsråd Energimarkedspakken, som blant annet gir EU rett til å bøtelegge netteiere som ikke bygger ut flaskehalser. Nå er det ingen vei tilbake, uten å si opp EØS-avtalen.
Det er det samme mønsteret vannforsyningen følger.
I Østlandsområdet er nær alle vannforsyningsområder koblet sammen. Ledninger går både rundt og over Oslofjorden. Det samme skjer over hele landet.
Offentlige vannverk eksproprierer ”private” samvirker. Og nå ønsker KS og Norvar at all vannforsyning skal være lovbestemt offentlig (gjennom lov om VA-tjenester). NORVAR-rapporten om en VA-lov anbefaler det svenske alternativet. Der fremgår det at all vannforsyning skal være offentlig, men at den skal kunne konkurranseutsettes.
KS har foreslått at kommunene skal kunne ta fortjeneste på vannforsyningen. Dette la kommunal- og regionalminister Erna Solberg til rette for i 2003 gjennom et Rundskriv om Nye retningslinjer for beregning av selvkost. De nye retningslinjene gjør det mulig å beregne fortjeneste på vann- og avløpstjenestene – og fremdeles kalle det selvkost. Solberg sørget også for en SINTEF-utredning om et inntektsrammesystem for netteierne (vannledningene). Hun la opp til et finansieringsregime for vannforsyningen som kan sammenlignes med det vi har for strømforsyningen. SINTEF foreslår i rapporten at det fokuseres på dårlig drikkevann, for å forsvare en økning i vannprisen.
Gjennomføres kommunal fortjeneste på drikkevannet (kommersialisering i offentlig regi) vil vannforsyningen falle inn under Tjenestedirektivet. Det vil åpne sektoren for konkurranse fra de transnasjonale selskapene.
Tjenestedirektivet
Vann og avløp, liksom energi, er tilsynelatende unntatt fra Tjenestedirektivet. Direktivet klassifiserer imidlertid to typer offentlige tjenester, der den ene vil bli omfattet av direktivet, men ikke den andre. Det overlates til medlemslandene å bestemme hvilken kategori de forskjellige offentlige tjenestene skal havne i.
De tjenester som skal omfattes av direktivet er:
1. ’økonomiske tjenester i allmennhetens interesse’.
Det vil si tjenester det er mulig å få avkastning på.
De tjenester som ikke skal omfattes av direktivet er:
2. ’offentlige tjenester i allmennhetens interesse’.
Det vil si tjenester som skal leveres uten fortjeneste,
til det man tidligere mente med selvkost.
’Selvkost’
Så lenge vannforsyningen leveres til ’selvkost’, er det nærliggende å tro at den vil bli holdt utenfor kravene i Tjenestedirektivet. Men det er ikke så enkelt.
I og med at det i 2003 ble mulig å beregne fortjeneste, mens man fremdeles kaller det selvkost, er det skapt en uklarhet i forbindelse med hvordan norsk vannforsyning skal defineres. Vil den være en ’offentlig tjeneste i allmennhetens interesse’ – som krever selvkost? Eller vil den være en ’økonomisk tjeneste i allmennhetens interesse’ – som kan gi avkastning? Ja takk, begge deler, vil Kommunal- og regionaldepartementet måtte svare.
Får KS det som de ønsker, blir saken imidlertid innlysende: Vannforsyningen vil falle inn under Tjenestedirektivets virkeområde. Det vil innebære et krav om konkurranseutsetting (noe for øvrig den svenske VA-loven åpner for).
Offentlig vannforsyning organisert som egne foretak
Et moment man også bør ta i betraktning, er at svært mange, spesielt store, offentlige vannforsyninger er organisert som aksjeselskap, interkommunale selskaper etter Lov om IKS eller Kommunale foretak (KF). Omorganiseringen til egne foretak skjedde etter press fra kommunal- og regionalminister Erna Solberg i tidsrommet 2000-2004, begrunnet i en ny, uklar paragraf i Kommuneloven. Kravet om at interkommunal virksomhet som var å regne som egne rettssubjekter måtte være omorganisert til egne foretak innen utgangen av 2004, ble imidlertid kalt tilbake like før fristen utløp. Da var mange vannforsyninger allerede omorganisert.
Det er siden stilt spørsmål ved
1. om kommunene kunne overføre driften til det nye selskapet uten konkurranseutsetting
2. og om Lov om IKS er i samsvar med EØS-avtalen, fordi selskapsformen bare tillater kommuner som eiere. (Kommunal- og regionaldepartementet forespeilte derfor en gjennomgang av IKS-loven i 2004.)
Det er imidlertid først når selskaper ønsker innpass på et område og klager dette inn for ESA, at ESA tar affære. Så lenge ingen klager, skjer det heller ingen ting. Men med den lukrative virksomheten vannforsyningen kan bli, er vi garantert at transnasjonale selskaper vil sørge for at EØS-avtalen oppfylles. Foreløpig sikter noen seg inn i drift (Veolia Water), andre i retten til vannuttak gjennom vannkraftkonsesjoner (kraftselskaper som Fortum). Tolkningen av Vannrammedirektivet legger til rette for at kraftselskaper kan få kontrollen over rettighetene til drikkevannsuttak.
Vannrammedirektivet
Olje- og energiminister Thorild Widvey uttalte på Vassdragsdagene i 2005 at vi ikke trengte noen nye lover for å implementere Vannrammedirektivet. Det var nok å fortolke eksisterende lover på en ny måte!
En konsekvens av dette er at rettighetene til drikkevannsuttak i dag kan selges i et internasjonalt marked.
Tidligere var det slik at ingen kunne eie vannet, bare grunnen over (grunnvann) eller under (åpent vann og elver). Man trengte ikke konsesjon for å ta ut drikkevann. Derfor har mange (de fleste) vannverk ikke konsesjon for vannuttak. Paradoksalt nok er det blitt slik at, etter at man begynte å kreve konsesjon for drikkevannsuttak til flere enn 20 husstander, er konsesjonene også blitt salgbare! Det siste skyldes en noe spesiell fortolkning av Vannrammedirektivet.
Vannrammedirektivet krever en helhetlig forvaltning av et nedbørsfeltområde. Dette tolker Norges vassdrags- og energidirektorat slik at drikkevannsrettigheter gis sammen med konsesjon for kraftproduksjon.
Som kjent kan vannkraftverk selges i et internasjonalt marked. Olje- og energidepartementet har bekreftet at vannrettighetene vil følge med et salg.
Direktør Eivind Reiten i Norsk Hydro har klaget hjemfallsregimet inn for ESA. Siden energiforsyningen (strømmen) er kommersialisert, er sannsynligheten stor for at han vinner frem med klagen. Hjemfallsregimets bortfall, kombinert med den spesielle tolkningen av Vannrammedirektivet, vil gjøre at vi mister kontrollen over retten til drikkevann – til evig tid!
Høringsrunden for implementering av Vannrammedirektivet
Statens Forurensningstilsyn har hatt ansvaret for en høring omkring implementeringen av Vannrammedirektivet. Vannbevegelsen var en av høringsinstansene. Vi har imidlertid registrert at ingen av våre innvendinger er omtalt i SFTs sammenfatning av høringsuttalelsene.
Sammendrag
En unødvendig tolkning av Vannrammedirektivet sørger for at rettigheten til drikkevannsuttak kan selges.
Fortjeneste på vannforsyningen vil sørge for at vannforsyningen faller inn under Tjenestedirektivets virkeområde.
En VA-lov vil i første omgang føre til sterkere offentlig kontroll med vannforsyningen. Senere vil transnasjonale selskaper ha rett til innpass grunnet EØS-avtalen.
Et sammenhengende ledningsnett (eksisterer allerede) vil med en VA-lov, fortjeneste på vannforsyningen og OEDs/NVEs spesielle fortolkning av Vannrammedirektivet, sørge for at vannforsyningen ikke bare blir kommersialisert, men kommer under kontroll av sterke kapitalinteresser.
Vannbevegelsen har fulgt fremstøt og prosesser rundt vannforsyningen siden 2002 (inntil 2003 som Folkebevegelsen for bevaring av vann som fellesgode). Det bildet vi etter hvert har dannet oss av situasjonen i Norge er skremmende. Vesentlige ledd i kommersialiseringsprosessen er kommet svært langt. De utfordringer norsk vannforsyning står overfor er formidable, fordi presset for en kommersialisering øves fra så mange kanter. Midlene som benyttes er ofte svært tvilsomme.
Men vi mener det fremdeles er mulig å lede utviklingen inn i baner der kommersialisering kan unngås. Hvis regjeringen ikke ønsker at transnasjonale selskaper skal overta norsk vannforsyning anbefaler Vannbevegelsen at:
Ønsket om utredning av en VA-lov ikke etterkommes.
Regjeringspartiene ikke innfører fortjeneste på vannforsyningen i sine programmer.
Regjeringen v/Olje- og energidepartementet instruerer NVE om at Vannrammedirektivet og Vannressursloven ikke gir rom for at drikkevannskonsesjoner kan gis til vannkraftverk.
Regjeringen tar konsekvensen av at kommunal vannforsyning er eid av abonnentene, og så snart som mulig omorganiserer den i samvirker (BA), i stedet for KF, IKS og AS.
Vannbevegelsen ber om at regjeringen og departementene ikke lar seg manipulere av spesielle interesser innenfor KS og NORVAR. Vi ber om at det tas aktivt grep for å sikre at vannforsyningen forblir det fellesgode det fremdeles har muligheten for å være i vårt land. Ved å omorganisere VA-sektoren til samvirker/BA, vil vann (og avløp) få en organisasjonsform som svarer til realitetene.
Det offentlige har aldri hatt forpliktelser til å levere vann. Det tør blant annet skyldes at vann ikke er noen mangelvare i vårt land. Vi ønsker at det skal forbli slik. Vi har ikke mer mangel på vann enn det som skyldes eksport av vannkraft. La oss slippe tilsvarende forhold i vannforsyningen.
Internasjonalt er det et sterkt press for kommersialisering av vannforsyningen. En kommersialisering i offentlig regi, slik vi opplever med strømforsyningen, vil være ett skritt for mye. Konsekvensene vil bli ugjenkallelige.
VANNBEVEGELSEN
v/Trude Malthe Thomassen
daglig leder
———————-
EØS mer lukket enn EU
I EU diskuteres budsjettene åpent. Når EFTAs overvåkingsorgan (ESA) i sitt budsjettforslag krever flere stillinger, hemmeligstemples dette. Norsk UD støtter hemmeligholdet.
Aftenposten.no
———————-
EN GLADMELDING OG EN TRIST MELDING
Oslos vannforsyning
Oslo vann og avløp har avgjort at de selv skal drifte det nye renseanlegget på Oset. Driften blir ikke satt ut til et av verdens størst selskaper på vannforsyning, slik det har vært muligheter for. Veolia Water tapte konkurransen til fordel for H2O = Oslo kommune vann og avløp.
Går det i riktig retning?
Vi gjennomskuer (foreløpig) ikke årsakene til den nye internasjonale trenden, der transnasjonale selskaper trekker seg ut av drift av vannforsyning. Er det slik at de i stedet søker seg inn i rettigheten til vannkildene?
I Norge er det blitt slik at man kan kjøpe og selge retten til vannuttak. Det er mildt sagt svært mye verre, enn om de transnasjonale selskapene drifter vannforsyningen.
Eksport av vann på tankskip
Osa vanneksport AS har inngått en 99-årig avtale med "amerikanske investorer" (Coca Cola?) om eksport av vann fra en grunnvannskild i Indre Hardanger. Avtalen går ut på at grunneierne i området bare kan selge vann til det amerikanske selskapet.
Man er allerede i sluttfasen av utbyggingen. Snart starter fyllingen av en 20.000 tonns tankbåt. Båten skal kunne fylles i løpet av 2 døgn.
Osa Vanneksport har ingen hjemmeside og ingen e-postadresse!
NVE legger ikke lenger ut vilkår for gitte konsesjoner på nettet!
Vannressursloven (trådte i kraft 01.01.01
"Kapittel 8. Grunnvann
§ 44. (rådigheten over grunnvann)
Grunnvannet tilhører eieren av den grunn som grunnvannet befinner seg i eller under, hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold. (….) Uttak av grunnvann skal begrenses til det grunnvannsmagasinet tåler."
Vi har tidligere skrevet i Vannposten at ingen kan eie vannet. Det er etterhvert blitt slik at retten til uttak kan selges (uten lovendring). Men vi må innrømme at vi ikke har fått med oss at ikke bare grunnen, men også vannet tilhører grunneieren f.o.m. 1. januar 2001.
Det synes å være noe grunnleggende galt med vårt politiske system, når slike lovendringer ikke skaper debatt, men foregår i det stille.
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
